Ny dom: Styremedlemmer ikke erstatningsansvarlige

Den 22. desember 2022 avsa Høyesterett en dom vedrørende styremedlemmers styreansvar i aksjeselskaper. Spørsmålet i saken var om styremedlemmene i et aksjeselskap var erstatningsansvarlige for tap investorene var påført fordi de mente de hadde fått uriktig eller villedende informasjon som ble gitt i forbindelse med en rettet emisjon i selskapet. 

Høyesterett la til grunn at styremedlemmene ikke var erstatningsansvarlige. Høyesterett gikk i dommen nærmere inn på grensedragningen mellom styremedlemmers erstatningsansvar for uriktig og villedende informasjon, og investorers ansvar for risiko knyttet til egne vurderinger og antakelser om fremtidige forhold.

Kort om saken

Selskapet saken gjaldt, var Spiro Medical AS som ble stiftet i 2011. Selskapets skulle utvikle og selge et produkt for å  å utrede og behandle søvnforstyrrelser, og ble hovedsakelig finansiert ved lån fra hovedaksjonærene i selskapet. 

I 2014 hadde selskapet behov for ytterligere kapital, og selskapet engasjerte derfor en finansiell rådgiver som skulle henvende seg til potensielle investorer. Etter en lengre prosess, ble det inngått en investeringsavtale og en aksjonæravtale med de nye investorene. Samtidig ble det gjennomført en rettet emisjon i selskapet mot disse investorene. 

I ettertid viste det seg at prototypen ikke egnet seg for masseproduksjon, og ikke kunne gjenbrukes som forutsatt. 

Fikk uriktige og villedende informasjon 

Investorene reiste erstatningssak mot styremedlemmene i selskapet i henhold til aksjeloven § 17-1. De gjorde det gjeldende at det hadde blitt gitt uriktig og villedende informasjon i forbindelse med emisjonen i selskapet, og at informasjonen knyttet seg både til fremtidig utvikling av produktet, produksjonsstart, lansering, salg og regulatoriske forhold, samt risiko ved produktet. 

Utgangspunktet for Høyesteretts vurdering var aksjeloven § 17-1 (1):

«1) Selskapet, aksjeeier eller andre kan kreve at daglig leder, styremedlem, medlem av bedriftsforsamlingen, gransker eller aksjeeier erstatter skade som de i den nevnte egenskap forsettlig eller uaktsomt har voldt vedkommende.»

Aksjeloven § 17-1 (1) hjemler adgangen til å rette erstatningsansvar mot styremedlemmer i et aksjeselskap.

På denne bakgrunn var spørsmålet for Høyesterett om styremedlemmene kunne holdes erstatningsansvarlige overfor investorene som følge av at det ble gitt uriktig, villedende eller mangelfull informasjon i forbindelse med kapitalutvidelsen i selskapet. 

Innledningsvis påpekte Høyesterett at uaktsomhetsnormen i § 17-1 inneholder både et objektivt og et subjektivt element. Det måtte derfor objektivt sett foreligge et pliktbrudd som kunne bebreides styremedlemmene som uaktsomt. Videre påpekte Høyesterett at ansvarsspørsmålet typisk oppsto som følge av beslutninger som styret hadde truffet som organ, eventuelt unnlatt å treffe. Samtidig ble det påpekt at ansvaret var individuelt for hvert enkelt styremedlem, og at det dermed måtte foretas en konkret vurdering av hvert enkelt styremedlems handlinger eller unnlatelser. 

Høyesterett trakk frem at det ikke kunne oppstilles et krav til kvalifisert mangel for å kunne komme i erstatningsansvar som styremedlem, dersom det var gitt positivt uriktige opplysninger om faktiske forhold. Samtidig trakk Høyesterett frem at selv om informasjonen som var gitt i utgangspunktet måtte være riktig, ville ikke enhver feil eller utelatelse lede til erstatningsansvar for styremedlemmene. Høyesterett mente at det måtte være tale om feil eller utelatelser som i lys av øvrige opplysninger som var gitt etter en helhetsvurdering var av vesentlig betydning for bedømmelsen av selskapet. 

Videre trakk Høyesterett frem at det måtte trekkes et skille mellom uriktig faktisk historisk informasjon og prognoser og uttalelser om forventet fremtidig utvikling. Investorene ville som hovedregel selv måtte bære risikoen for egne forventninger om markedsutvikling og liknende antagelser om fremtiden, forutsatt at disse vurderingene ikke baserte seg på villedende informasjon fra styremedlemmene. 

Høyesterett belyste dessuten at aksjeselskapsformen i seg selv innebar en ansvarsbegrensning, og at det vil ligge innenfor styrets mandat å kunne pådra selskapet risiko innenfor rimelige grenser. På denne bakgrunn var det en høy terskel for å i ettertid holde styret ansvarlig for forretningsmessige feilvurderinger.

Videre mente Høyesterett det var av betydning hvorvidt tegnerne i emisjonen var profesjonelle investorer. Dette fordi det måtte forventes at profesjonelle investorer selv kunne foreta en kritisk vurdering av relevante opplysninger, samt vurdere risikosignaler ved en emisjon og i markedet for øvrig. Det ble dessuten forventet at en profesjonell investor i større grad hadde evnen til å forstå sammenhenger og konsekvenser av opplysninger enn andre. 

Høyesteretts konkrete vurdering

Høyesterett foretok en bred og konkret vurdering av hvilken informasjon investorene mottok i forkant av gjennomføringen av emisjonen.

Investorene mottok for det første en investorpresentasjon fra selskapets finansielle rådgiver. I presentasjonen ble det blant annet opplyst om at det på det tidspunktet kun forelå en prototype som fremdeles manglet avgjørende godkjenninger. 

Det ble også utvekslet mye informasjon mellom styremedlemmene og investorene per e-post, der investorene fikk besvart en rekke spørsmål. Av denne e-postkorrespondansen gikk det blant annet frem at programvareendringen for produktet ikke var ferdig. 

Én av investorene utarbeidet dessuten en egen vurdering basert på den informasjonen investorene hadde mottatt via e-postkorrespondansen. Denne investoren mente for det første at selskapet hadde vurdert forventede administrative kostnader for lavt. På den annen side mente investoren at selskapet hadde underestimert egen verdi, og at selskapet var priset for lavt. 

Investorene mottok dessuten årsregnskapet og styrets årsberetning i forkant av emisjonen. Der fremgikk det at selskapet hadde et negativt driftsresultat og negativ egenkapital. Høyesterett trakk frem at tallene viste at selskapet var umodent, og at det fremgikk at ressursene ble benyttet til forskning og utvikling av et produkt som fremdeles ikke var klar for salg i markedet. Styret opplyste dessuten i årsberetningen at selskapet drev med utviklingsaktiviteter, og at produktet fremdeles ikke var kommersialisert. 

Høyesterett la til grunn at de opplysningene som hadde blitt gitt i det alt vesentlige var korrekte. Styrets vurdering av at prototypen egnet seg for masseproduksjon og gjenbruk, var imidlertid objektivt sett uriktig. Høyesterett mente likevel at styremedlemmene subjektivt sett ikke i tilstrekkelig grad kunne bebreides for sine feilvurderinger. Styremedlemmene hadde feilvurdert situasjonen, men feilvurderingen var ikke tilstrekkelig for å ilegge styremedlemmene erstatningsansvar. Høyesterett understreket den høye terskelen for å ilegge erstatningsansvar i et slikt tilfelle, og påpekte at investorene selv måtte bære risikoen for at forventninger om fremtiden ikke slo til. Høyesterett la videre vekt på at investorene var profesjonelle, og at de derfor som nevnt hadde bedre forutsetninger for å vurdere risiko ved selskapet og produktet. Investorene var dessuten klar over at det var knyttet en teknisk risiko til utviklingen av selskapets produkt. 

PwC sin vurdering av dommen

Høyesterett forholdt seg til tidligere praksis, ved at det ble påpekt at det foreligger en høy terskel for å ilegge styremedlemmer erstatningsansvar etter aksjeloven § 17-1. Viktig er at dommen gir presiserende uttalelser knyttet til hva som skal til for at styremedlemmer blir erstatningsansvarlige. 

Sentralt for vurderingen av erstatningsansvar i en slik situasjon blir skillet mellom uriktig faktisk, historisk informasjon og prognoser, og uttalelser om forventet fremtidig utvikling. Investorer må som hovedregel selv bære risikoen for forventninger og vurderinger om fremtiden. Dette gjelder særlig der investorene er profesjonelle. Dommen innebærer således i praksis en fordeling av risiko og ansvar mellom henholdsvis styremedlemmer og investorer. Dersom investorene ikke er profesjonelle, kan det tenkes at risikoen mellom henholdsvis styremedlemmene og investorene må fordeles annerledes. 

Dessuten belyser dommen at styret i et aksjeselskap har et visst spillerom, og at det innenfor rimelighetens grenser også vil være adgang for styret å pådra selskapet risiko.  

Styremedlemmer vil imidlertid risikere å ilegges et erstatningsansvar dersom det er gitt positivt uriktige opplysninger om faktiske forhold. Styret vil altså ha et overordnet ansvar for at opplysninger som gis investorer er korrekte.