Ny lov om låneformidling - trenger ditt foretak konsesjon?

Bakgrunn for den nye låneformidlingsloven

Oppdateringen av regelverket har som formål å skape et mer effektivt og konkurransedyktig indre marked for lån til forbrukere, legge til rette for grensekryssende finansieringsvirksomhet, og samtidig bidra til å fremme finansiell stabilitet. For å oppnå disse målsetningene skjerpes kravene til de ulike aktørene som formidler lån og rådgivning om lån til forbrukere.

Låneformidlingsloven inngår i prosessen med å innføre EUs boliglånsdirektiv i norsk rett. Boliglånsdirektivet regulerer avtaler om kreditt som i hovedsak eller utelukkende gjelder lån med pant i fast eiendom til boligformål. I prop. 2 L (2022-2023) om den nye låneformidlingsloven presiserer finansdepartementet innledningsvis: 

"[Direktivet skal gi forbrukerne bedre beskyttelse i forbindelse med boliglån, blant annet gjennom informasjonsregler, krav til rådgivning og krav til kredittvurdering".1

Hensynet til forbrukervern er altså en sentral drivkraft bak den kommende loven. Hensynet til forbrukervern begrunner også at låneformidlingsloven ikke begrenser seg til boliglån slik som direktivet. Loven skal gjelde for formidling av alle typer lån som tilbys til forbrukere, så vel som for rådgivning om slike lån.2 

Den nye loven innebærer krav og utgifter som foretakene per i dag ikke har, slik som kostnader tilknyttet søknad om tillatelse, utgifter til ansvarsforsikring eller oppfølging av de ansattes kvalifikasjoner. Låneformidlere vil også måtte dekke en andel av Finanstilsynets kostnader, på linje med andre foretak under tilsyn.

Finansieringsvirksomhet og ulike typer låneformidlingsvirksomhet

Finansieringsvirksomhet er definert i finansforetaksloven § 2-1 som å:

• yte kreditt og garantier for egen regning, 
• å formidle kreditt og garantier, 
• andre former for medvirkning ved finansiering av annet enn egen virksomhet.

Hovedregelen er at foretak som skal drive finansieringsvirksomhet må ha konsesjon som bank, kredittforetak eller finansieringsforetak.3 Dersom virksomheten til et foretak utelukkende består av ervervsmessig formidling av lån eller garanti for lån, har imidlertid utgangspunktet vært at virksomheten er unntatt fra konsesjonsplikt.4

Frem til den nye loven trådte i kraft har man skilt mellom tre ulike typer låneformidlere: lånemeglere, finansagenter og finansrådgivere. 

Lånemeglere opererer som upartisk mellomledd mellom låntakerne og långiverne. Meglerens rolle er å ivareta begge parters interesser på en forsvarlig måte, og opprettholde balansen i avtaleforholdet. 

Finansagenter handler på vegne av et finansforetak, og opptrer som långiverens medhjelper. Finansforetaket bærer ansvaret for finansagentens virksomhet og opptreden. 

Finansrådgiverne opptrer på den annen side utelukkende som kundens (låntakeren) medhjelper. Rådgiverens virksomhet er å veilede kunden basert på sin kjennskap til finansmarkedene, og rådgiveren mottar utelukkende godtgjørelse fra kunden for sin bistand. En side ved finansrådgiverens rolle er at rådgiveren ikke kan annonsere konkrete lånetilbud eller videreformidle lån og garantier til låntakeren. Dette innebærer eksempelvis at finansrådgivere, som utelukkende driver med rådgivning til låntakere, og som deretter mottar honorar fra et finansforetak, vil måtte sies å opptre som finansagent. 

Frem til ny lov har man følgelig operert med klart definerte skillelinjer mellom de ulike aktørene: lånemegler, finansagent og finansrådgiver. 

Krav til konsesjon i ny lov om låneformidling

Inntil nå har virksomhet som finansagent eller finansrådgiver vært holdt utenfor den typen finansiell virksomhet som krever konsesjon.5 Med låneformidlingslovens inntog endres dette. 

Lovens virkeområde vil være ervervsmessig formidling av lån. Låneformidlingsloven retter seg mot låneformidlingsforetak, som etter lovens definisjon omfatter finansagenter og finansmeglere. Banker, kredittforetak, finansieringsforetak, forsikringsforetak eller pensjonskasser er holdt utenfor lovens virkeområdet.7 

Den nye låneformidlingsloven stiller krav om at finansagenter og finansmeglere6 må få tillatelse fra Finanstilsynet for å drive som låneformidlingsforetak.8 For å få tillatelse må foretaket oppfylle en rekke vilkår knyttet til foretakets organisatoriske struktur, kvalifikasjons- og kunnskapskrav til foretakets ledelse, så vel som krav om forsikring.9

Et spørsmål som reiser seg er - hvor blir det av finansrådgiverne i den nye låneformidlingsloven? 

Finansrådgivernes nye posisjon 

I låneformidlingslovens § 1-3 heter det at: 

“[r]ådgivning om lån til forbrukere kan bare ytes av banker, kredittforetak, finansieringsforetak, forsikringsforetak og pensjonskasser og av foretak som etter loven her kan drive låneformidling rettet mot forbrukere”.10

Låneformidlingslovens ordlyd er her klar - ved siden av de kredittinstitusjoner som faller utenfor loven er det kun låneformidlingsforetak med konsesjon som kan gi rådgivning om finansiering. Det er ikke eksplisitt behandlet i lov eller forarbeidet, men formodentlig medfører det ovennevnte at virksomhet som fokuserer på å være kundens rådgiver knyttet til lån må sorteres under finansmegler-tillatelsen. 

I praksis er nok gruppen av låneformidlere som kun opptrer som finansrådgivere for kundene av begrenset størrelsesorden. Lovendringen reiser likefullt spørsmål om hvordan denne typen virksomhet skal organiseres og klassifiseres for å overholde låneformidlingslovens krav. 

Nye regler knyttet til godtgjørelse for ansatte i låneformidlingsforetak

Utover selve kravet til konsesjon, er nok endringene med tanke på avlønning det som vil få størst betydning i praksis. I likhet med endringene som har skjedd i resten av finansbransjen de siste 15 årene, stilles det nå strenge krav til belønningsordninger, og med særlig fokus på kundebeskyttelse.

I den nye loven § 7-4 heter det at 

“Godtgjørelsesordningen for ansatte som yter rådgivning om lån, skal ikke påvirke ansattes evne til å handle i samsvar med kundens interesser. Godtgjørelsen skal ikke være avhengig av antallet eller andelen formidlede lån eller andre former for salgsmål”.

Forslaget til låneformidlingsforskriften gir ikke ytterligere detaljer, og aktørene er derfor henvist til selv å fortolke reglene.

Den første delen av bestemmelsen er rundt formulert, og legger opp til at det gjøres en konkret vurdering av hvorvidt godtgjørelsesordningen harmonerer med kundens interesser. Den andre delen av bestemmelsen er imidlertid tydelig med tanke på avlønning som knyttes direkte til salgsvolum. Dette utelukker en rekke ordninger hvor provisjon beregnes ut fra salgsvolum. Det fremgår derimot ikke klart hvorvidt det eksempelvis kan gis avlønning basert på avdelingens eller forretningsområdets resultat, eller hvor strengt ordlyden skal fortolkes. 

Endring i reglene for folkefinansiering

Den nye loven innebærer også en endring i reglene for folkefinansiering. Låneformidlingsforskriften trådte i kraft samme dag som loven og medfører at finansforetaksloven § 2-18 oppheves. Sett sammen med § 7-6 i den nye låneformidlingsloven er utgangspunktet at låneformidlere kun kan formidle lån til forbrukere dersom lånene ytes av finansielle foretak med tillatelse. Unntaksbestemmelsen i finansforetaksforskriften § 2-18 er imidlertid videreført, slik at det gjøres unntak for utlån gjennom plattformer for lånebasert folkefinansiering på nærmere vilkår. Den 31. desember endres denne forskriftsbestemmelsen, slik at unntaket ikke gjelder ved ytelse av boliglån. Fra 1. januar 2024 kan derfor boliglån kun ytes av folkefinansieringsplattformer dersom den som yter lånet har konsesjon.  

Flere aktører har vært skeptiske til forslaget, og viser til at Verdipapirlovutvalget for tiden utreder regelverket for folkefinansieringsplattformer. Finansdepartementet har gitt uttrykk for at de vil vurdere ytterligere endringer i adgangen til å yte usikrede lån til forbrukere gjennom folkefinansieringsplattformer, og viser også til Verdipapirutvalgets pågående vurdering.11

Overgangsordninger 

Forskriftens § 6-2 (1) til (4) gir overgangsregler for foretak som allerede på ikrafttredelsestidspunktet er registrert som låneformidlingsforetak etter tidligere § 2-18 i finansforetaksloven, eller registrert som finansagenter og aksessoriske låneformidlere. Disse foretakene gis en overgangsperiode på ett ett år, og må oppfylle lovens krav innen 1. juli 2024. Dette skal gi foretakene mulighet til å tilpasse seg de nye endringene. Dersom kravene ikke er oppfylt kan det forventes at Finanstilsynet krever stopp av foretakets drift. 

For foretak som per i dag driver som finansagent for flere foretak faller innenfor overgangsregelen i § 6-2 (3).

Kvalifikasjonskravene etter lovens § 5-1 og § 5-2 må være gjennomført og dokumenterbare innen 31. desember 2024 for både 2023 og 2024. 

Det må forventes en saksbehandlingstid på omkring 6 måneder hos Finanstilsynet, som løper først fra søknaden er komplett. Foretak som har behov for tillatelse bør derfor påbegynne arbeid med søknad snarest for å ha konsesjonen på plass i tide.

PwC har omfattende erfaring med bistand til søknadsprosesser til Finanstilsynet og tilpasning til nye regler. Ta gjerne kontakt med oss dersom du ønsker en vurdering av din virksomhet, bistand til å starte arbeidet, eller vil diskutere tema knyttet til låneformidling.