Fradrag for sparing i utenlandsk pensjonsordning

Forslaget fra Finansdepartementet kan gjøre PEPP mer attraktivt fra et norsk perspektiv, ved å blant annet gi mer forutsigbarhet for personer med utenlandske pensjonsordninger. Men slik forslaget er utformet per nå, vil det ikke løse de skattemessige mest sentrale utfordringene, og vil derfor i sum trolig ha liten effekt.

Forskjellsbehandling mellom arbeidstakere fra ulike land

Etter gjeldende rett kan personer som er skattepliktige i Norge bare få fradrag for sparing i pensjonsordninger som er innenfor EØS-området, gitt at også øvrige vilkår er oppfylt. Blant annet må man være ansett som bosatt og skattepliktig i Norge etter skatteloven, og man må ha vært medlem i den aktuelle pensjonsordningen i minst ett år før det etableres skatteplikt i Norge. I tillegg stilles det krav til selve pensjonsordningen, blant annet at alderspensjon må være hovedytelsen i pensjonsordningen og tilbyderen av pensjonsordningen må være etablert i en EØS-stat, ha tillatelse til å drive denne virksomheten og være underlagt tilsyn fra offentlig myndighet i den aktuelle staten. 

Kravet om at ordningen må være etablert i en EØS-stat innebærer at statsborgere fra land utenfor EØS, også kalt tredjelandsborgere, som har opptjent rettigheter i en pensjonsordning utenfor EØS, ikke vil få fradrag for sparing i pensjonsordningen selv om de betaler skatt i Norge. Dette gjelder også for arbeidsgivere, slik at arbeidsgivere i dag kun får fradrag for pensjonspremie som betales til pensjonsordninger innenfor EØS.

Dette innebærer i praksis en forskjellsbehandling mellom arbeidstakere fra ulike land, noe som også kan være et hinder for fri flyt av arbeidskraft. I tillegg innebærer dette en asymmetri mellom skatteplikt og retten til fradrag.

Les også: PEPP inn i norsk lov 

Ikke lenger krav om tilknytning til EØS

Etter forslaget vil det ikke lenger være et krav om tilknytning til EØS for å få fradrag for sparing i utenlandsk pensjonsordning. Det betyr at man kan få fradrag for tilskudd til en pensjonsordning i et hvilket som helst land, såfremt den oppfyller de øvrige krav til innhold som nevnt over. 

Dette vil gjelde både for statsborgere i land utenfor EØS, og for statsborgere i EØS-land, men som har en pensjonsordning i et land utenfor EØS. Endringen vil også gjøre at arbeidsgivere som betaler pensjonspremie til pensjonsordninger utenfor EØS, også kan få fradrag.

Pensjonsordningen må altså fortsatt være en reell pensjonsordning etter norske regler. Dette innebærer at forslaget i realiteten vil ha liten effekt - i hvert fall fra et skattemessig ståsted - da eksempelvis amerikanske pensjonsordninger som 401K fortsatt vil stå utenfor. En oppdatering eller presisering av hva som ligger i alderspensjon, kunne gjort at endringen i større grad legger opp til likebehandling og symmetri mellom skatteplikt og fradrag, men det er altså ikke noe som er på bordet nå. 

Vi antar også at endringen vil innebære at arbeidsgiver vil kunne få fradrag for pensjonspremier som innbetales til pensjonsordninger utenfor EØS, slik at også arbeidsgiver vil få en utvidet fradragsrett - selv om effekten av denne også antas å være liten.

Nye regler for pensjonssparing, men begrenset effekt

Endringen medfører riktignok mer likhet for arbeidstakere som er på oppdrag i Norge, og sikrer at både arbeidsgiver og arbeidstaker kan beholde pensjonsordninger de har i utlandet uten å måtte forholde seg til norske pensjonsordninger i tillegg. Og det vil motvirke risikoen for at man får en fragmentert pensjonsopptjening, som ofte kan være en relativt kompleks problemstilling.

I tillegg vil det være mer forutsigbart for utlendinger som pensjonerer seg i utlandet, med tanke på beskatning og rapportering: Man vil i utgangspunktet ikke måtte forholde seg til dobbeltbeskatningsproblematikk, og det er mindre sannsynlig at man vil måtte rapportere en ekstra norsk pensjonsordning i sin utenlandske skattemelding. 

Men vi kommer ikke utenom at det fortsatt vil være krav til at pensjonsordningen anses som en reell pensjonsordning, og vi antar derfor at forslaget vil ha en begrenset effekt for en begrenset gruppe - ikke for alle de som ville hatt stor nytte av et enklere og mer rettferdig system og som ikke tilbys gunstige rammevilkår som gjør denne typen problemstillinger mindre byrdefulle.

Det er imidlertid en positiv trend vi nå ser, både i EU og i Norge; det ser ut til å være politisk vilje til å gjøre noe med asymmetrien - på sikt.