25/10/23
De siste årene har vi sett et stort inntog av nye lover innen bærekraft, både fra norske myndigheter og fra EU. Den regulatoriske utviklingen har vært rask, og det å ha oversikt og henge med i svingene kan være vanskelig. Til tross for at de nye regelverkene tilsynelatende er forskjellige, er det både sammenheng og overlapp mellom de fleste av dem.
Inntoget av bærekraftsregelverkene i EU er en konsekvens av at utviklingen mot et bærekraftig og klimanøytralt Europa, som i tillegg ivaretar grunnleggende menneskerettigheter, krever tilgang på kapital. For å bedre kunne styre investeringer mot bærekraftige aktiviteter, identifiserte EU et behov for en samordnet forståelse av hva som er bærekraftig, og økt behov for samordning og transparens hos virksomhetene.
EU-regelverkene som omtales her, er en del av EUs «sustainable finance package», der formålet nettopp er å kanalisere investeringer i det som kategoriseres som bærekraftig. I Norge vil likestillings- og diskrimineringsloven, og ikke minst åpenhetsloven, være et godt fundament for arbeidet som kreves ved arbeidet med disse reglene i Norge.
Regelverkene har forskjellige tilnærminger til temaet og fungerer som ulike verktøy som skal bidra til å nå et felles mål. En av de viktigste forskjellene mellom regelverkene, på et overordnet nivå, er hvorvidt regelverket inneholder en aktivitetsplikt for virksomheten, gir virksomheter rapporteringsforpliktelser, eller begge deler. I tillegg er grensene for virksomhetens informasjons- og redegjørelsesplikt er ulike. Enkelte regelverk krever at virksomheten ser på hele verdikjeden, der andre kun krever at selskapet vurderer sin egen virksomhet.
Les også: Bærekraftsrapportering: — Ikke vent med å investere i systemer
Det er flere krysningspunkter og overlappende krav på tvers av regelverkene. Under er en oversikt over enkelte sammenhenger:
I en «menneskerettighets due diligence» skal virksomheter gjøre en aktsomhetsvurdering av deres verdikjeder og identifisere risikoen for brudd på menneskerettigheter og ikke anstendige arbeidsforhold, samt implementere tiltak for å minimere risikoen for brudd. Prosessen som skal følges beskrives i OECD Guidelines for Multinational Enterprises og UN Guiding Principles on Business and Human Rights.
Både åpenhetsloven og CS3D stiller krav til at virksomheter skal gjennomføre en menneskerettighets due diligence i tråd med prinsippene i OECD og UNGP og i tillegg skal virksomheter rapportere på funnene. Ved CSRD og SFDR skal virksomheter utelukkende rapportere på funnene, men det er forutsatt at en slik due diligence er foretatt. Til slutt forutsetter EU-taksonomien, gjennom dens krav til minstegarantier, at en menneskerettighets due diligence er gjennomført for å kunne oppfylle kravene til å være bærekraftig.
Mange norske virksomheter vil allerede ha begynt å gjennomføre en menneskerettighets due diligence i forbindelse med etterlevelse av åpenhetsloven.
I en «environmental due diligence» skal virksomheter også gjøre en aktsomhetsvurdering av deres verdikjeder og identifisere risikoen for brudd på negativ påvirkning på miljø, samt implementere tiltak for å minimere risikoen for brudd. Prosessen som skal følges beskrives i OECD Guidelines for Multinational Enterprises.
I tillegg til en menneskerettighets due diligence krever CS3D at virksomheter gjennomfører en environmental due diligence prosess og CSRD krever at virksomheter rapporterer både den gjennomførte prosessen og funnene.
En «climate transition plan» er tidsavgrenset handlingsplan som skal sikre oppnåelse av de overordnede klimamålene, herunder.:
CS3D krever at en virksomhet utvikler og implementerer en «climate transition plan» (i foreslått artikkel 15).
Regnskapsdirektivet artikkel 19a nr. 2 og ESRS E1-1 krever at virksomheter rapporterer på den klimaplanen virksomheten har implementert.
EU taksonomien krever ikke at virksomheter må etablere en klimaplan, men de overordnede klimamålene er en essensiell del av miljømål 1 - begrensning av klimaendringer. EU taksonomien kan derfor benyttes som et verktøy i klimaplanene.
Både CSRD, SFDR og likestillings- og diskrimineringsloven krever at virksomheter rapporterer på informasjon om kjønnsforskjeller i toppledelse, foreldrepermisjon og lønnsgap.
Fordi taksonomiforordningen viser til regnskapsdirektivet for å bestemme rekkevidden til regelverket, vil en virksomhet som er omfattet av rapporteringsplikten etter CSRD også være omfattet av EUs taksonomi.
Taksonomien er koblet til CSRD ved at taksonomirapporteringen skal være en del av bærekraftsrapporten etter CSRD.
Taksonomiforordningen henviser til SFDR i artikkel 5, 6 og 7, og krever at informasjon knyttet til EUs taksonomi inkluderes i opplysningene i finansielle produkter. Finansielle produkter med en viss bærekraftsprofil må inkludere informasjon om samsvar med taksonomiforordningens vilkår for bærekraft. Produkter uten bærekraftsprofil og samsvar med taksonomien, må opplyse om dette.
Etter CSRD og ESRSene må virksomheter rapportere på hvilke policyer og prosedyrer de har for å identifisere og forhindre korrupsjon, samt faktiske hendelser der virksomheten har blitt dømt for korrupsjon eller bestikkelser.
Minstegarantiene i taksonomien krever blant annet etterlevelse av OECD-retningslinjer for flernasjonale virksomheter. Korrupsjon er et av områdene som fremheves som særlig viktig i EU taksonomien. Virksomhetene må dokumentere at de har gjort tiltak i tråd med OECDs retningslinjer, og bør inkludere informasjon om faktiske hendelser der virksomheten har blitt dømt for korrupsjon eller bestikkelser.
Etter SFDR må finansielle virksomheter gi informasjon om hvor bærekraftig finansielle produkter er. Korrupsjon er et av punktene det skal gis informasjon, blant annet andel av investeringer i virksomheter uten retningslinjer for anti-korrupsjon og antall domfellelser for brudd på regler om korrupsjon, hos investeringsobjektene.
Miljømålene utformet i taksonomiforordningen har også vært utgangspunktet for og er sammenfallende med de tematiske miljøstandardene etter CSRD.
Begrepet «sustainability matters» (bærekraftsforhold) i CSRD er sammenfallende med begrepet «sustainability factors» (bærekraftsfaktorer) i SFDR. Det inkluderer dermed environmental, social and employee matters, respect for human rights, anti‐corruption and anti‐bribery matters». Dette skal bidra til å gjøre informasjonsflyten fra CSRD til SFDR enklere.
Både åpenhetsloven, CS3D, CSRD krever at virksomheter rapporterer årlig på deres aktsomhetsvurderinger. CSRD og CS3D er utformet slik at deres rapportering er sammenfallende. Per nå skal redegjørelsen etter åpenhetslov publiseres som en egen rapport, men vi får se om dette endrer seg ved implementering av CSRD og CS3D i Norge.
Til tross for likheter og sammenfall mellom regelverkene, kommer implementeringen til å bli en stor jobb for virksomheter som omfattes av lovene. Vi anbefaler derfor virksomheter å starte med arbeidet tidlig slik at de kan bruke ressursene best mulig.
Det første som må gjøres er å kartlegge hvordan din virksomhet treffes av regelverkene. Deretter må dere kartlegge hvilke ressurser, kompetanse virksomheten allerede har, og hva dere har ytterligere behov for. For å sikre fremgang bør dere også lage en plan for etterlevelse. Å jobbe systematisk og gjennomtenkt vil gjøre implementeringsprosessen og presset på virksomhetens ressurser mer håndterlig, og gi virksomheten tid til å identifisere strategiske muligheter.
Hva er det? Åpenhetsloven er en særnorsk lov som implementerer krav for virksomheter om å gjennomføre en aktsomhetsvurdering om menneskerettigheter og anstendige arbeidsforhold.
Hvordan treffer det verdikjeden? Per i dag har norsk lovgiver avgrenset aktsomhetsvurderingen til leverandørkjeden og egen virksomhet.
Hvem omfattes? Loven gjelder for større virksomheter som selger varer og tjenester i eller utenfor Norge. Større virksomheter er hovedsakelig allmennaksjeselskaper, børsnoterte selskaper og selskaper som ikke er definert som små foretak i regnskapsloven, dvs. foretak som oppfyller to av følgende tre vilkår:
Loven gjelder også for utenlandske virksomheter som tilbyr varer og tjenester i Norge, dersom de er skattepliktig til Norge og oppfyller kravene over.
Bakgrunn: Ved utvikling av loven har lovgiver sett hen til OECD Guidelines for Multinational Enterprises og UN Guiding Principles on Business and Human Rights.
Hva er det? Likestillings- og diskrimineringsloven innfører en plikt for alle virksomheter å jobbe aktivt, målrettet og planmessig for å fremme likestilling og hindre diskriminering. I tillegg skal offentlige virksomheter og private virksomheter som jevnlig sysselsetter mer enn 50 ansatte kartlegge og redegjøre for hva de gjør for å oppfylle aktivitetsplikten.
Hvordan treffer det verdikjeden? Aktivitets- og redegjørelsesplikten gjelder for virksomheten som blir omfattet og ikke for resten av verdikjeden.
Hvem omfattes? Alle virksomheter omfattes av lovens krav om å jobbe aktivt, målrettet og planmessig. I tillegg må alle offentlige virksomheter og private virksomheter som jevnlig sysselsetter mer enn 50 ansatte, eller private virksomheter som jevnlig sysselsetter mellom 20 og 50 ansatte der en av arbeidslivets parter i virksomheten krever det, følge en lovpålagt arbeidsmetodikk og rapporteringsplikt.
Hva krever regelverket? Virksomheter som omfattes av regelverket, har plikt til å gjennomføre målrettede aktiviteter for å fremme likestilling og hindre diskriminering på arbeidsplassen.
Bakgrunn: Likestillings- og diskrimineringsloven ble vedtatt i 2017 og erstattet fire separate lover som alle gjaldt diskriminering knyttet til ulike diskrimineringsgrunnlag. Loven er et resultat av flere års politisk utvikling, samt implementeringen av både internasjonale rammeverk og EU-regelverk.
Hva er det? Corporate Sustainability Reporting Directive (CSRD) på norsk kalt EUs bærekraftsdirektiv, vil implementere en plikt for virksomheter til å rapportere på deres bærekraftsinformasjon i årsberetningen. Direktivet implementerer også tilhørende rapporteringsstandard European Sustainability Reporting Standards (ESRS) som gir nærmere veiledning på hva slags bærekraftsinformasjon virksomheter skal inkludere i rapporten.
Hvordan treffer det verdikjeden? Ved innsamling av bærekraftsinformasjon skal virksomheten se på hele verdikjeden.
Hvem omfattes? CSRD omfatter store foretak, samt børsnoterte små og mellomstore foretak (SMB) unntatt mikroforetak. Størrelseskategoriene er definert i regnskapsdirektivet og forventes inntatt i norsk regnskapslov.
Bakgrunn: Rapporteringsstandardene bygger på flere frivillige standarder. Blant annet GRI, CDP, TCFD/TNFD, GHG-protokollen, OECD, UNGP.
Hva er det? EUs taksonomi er et klassifiseringsregelverk som definerer «bærekraftige økonomiske aktiviteter».
EUs taksonomiforordning er et klassifiseringssystem som skaper en felles definisjon av hva som er «bærekraftige økonomiske aktiviteter» i EU (og EØS). Taksonomiforordningen gjelder for både finansielle og ikke-finansielle foretak, og gir ulike rapporteringsforpliktelser avhengig av hvilke type virksomhet det er snakk om.
Formålet med EUs taksonomi er å kanalisere investeringer til bærekraftige aktiviteter ved å gjøre det enklere for investorer å ta velinformerte investeringsvalg. Blant annet ved å skape en felles definisjon av hva som er defineres som bærekraftig. EU-taksonomien vil samtidig øke kvaliteten på informasjon som går ut til interessenter og motvirke grønnvasking.
Hvem omfattes? Taksonomiforordningen treffer både finansielle og ikke-finansielle foretak, og inkluderer også virksomheter utenfor EU ved konsolidert rapportering. Rekkevidden følger regnskapsdirektivet, og vil derfor være sammenfallende med CSRD.
Hvordan treffer det verdikjeden? Hovedsakelig vurdering av foretakets egne aktiviteter.
Bakgrunn: Kriteriene bygger i stor grad på eksisterende EU-regelverk og EU-standarder, f.eks EU ECO-label. Minstegarantiene hensyntar og bygger på bl.a OECD Guidelines og UNGP.
Hva krever regelverket? Vurdering, altså en screening, av foretakets aktiviteter opp mot taksonomiens kriterier og rapportering av andelen bærekraftige aktiviteter eller eksponeringen mot bærekraftige aktiviteter i henhold til gjeldende rapporteringsregler.
Taksonomien - EUs klassifiseringssystem for bærekraftige aktiviteter
Hva er det? Sustainable Finance Disclosure Regulation (SFDR) på norsk kalt offentliggjøringsforordningen, er et rammeverk for offentliggjøring av bærekraftsinformasjon for aktører på finansmarkedet.
SFDR gir regler for offentliggjøring av bærekraftsinformasjon for finansmarkedsdeltagere og finansrådgivere. Essensen er at disse aktørene skal opplyse om ESG-risiko i finansielle produkter ved bruk av såkalte PAI-indikatorer (Prinsipal Adverse Impacts) eller såkalte negative virkninger på bærekraftsfaktorer. SFDR skiller i hovedsak mellom tre typer finansielle produkter avhengig av hva slags «bærekraftsprofil» produktet har: Artikkel 6, artikkel 8 og artikkel 9-produkter. Førstnevnte er produkter som ikke hensyntar bærekraftsrisikoer, mens artikkel 8 og 9 hensyntar det i ulik grad.
Hvordan treffer det verdikjeden? Bærekraftsinformasjon innhentes fra investeringsobjektene.
Hvem omfattes? Finansmarkedsdeltakere og finansrådgivere som tilbyr og/eller rådgir på finansielle produkter er omfattet. Begrepene er definert i SFDR. En fellesnevner er at ingen aktører uten konsesjon fra Finanstilsynet har forpliktelser etter denne forordningen.
Bakgrunn: Parisavtalen og finansielle rammeregelverk i EU.
Hva er det? Corporate Sustainability Due Diligence Directive (CS3D) blir kalt aktsomhetsdirektivet på norsk og er et kommende due diligence-regelverk fra EU som krever aktsomhetsvurderinger knyttet til miljø- og menneskerettigheter for omfattede virksomheter.
CS3D er fremdeles under forhandling i EU, og det er derfor vanskelig å skrive noe konkret om innholdet i regelverket per oktober 2023. Det er usikkert når det vil bli vedtatt, men forventet ikrafttredelse er 1. januar 2026.
Hvordan treffer det verdikjeden? Både oppstrøms- og nedstrøms verdikjede (nærmere avgrensning vil komme).
Hvem omfattes? Større virksomheter etablert i EU vil omfattes dersom terskelkravene er oppfylt. Virksomheter utenfor EU vil omfattes så lenge de har omsetning av en viss størrelse innenfor EU. Terskelkravene er ikke avklart.
Bakgrunn: Kravene bygger i svært stor grad på OECD Guidelines og UNGP.
Hva krever regelverket? Regelverket gir plikt til å gjennomføre due diligence-prosesser i tråd med direktivets bestemmelser.
Essensen med CS3D er at due diligence-prosesser på områdene «menneskerettigheter» og «miljø» blir lovpålagt i EU, på lik linje som åpenhetsloven gjorde med menneskerettigheter i Norge ved ikrafttredelsen juli 2022. Man forventer en viss grad av overlapp mellom åpenhetslovens regler og kravene i CS3D på menneskerettighetsområdet, siden begge regelverkene bygger på OECD Guidelines. Det kan være visse avvik, for eksempel med tanke på omfanget av kartleggingen av verdikjeden, men rammene for selve vurderingen forventes å være relativt sammenfallende. Gjennomføring av aktsomhetsvurdering knyttet til miljø er nytt.
Som sagt er det likheter og sammenfall mellom regelverkene, men implementeringen kommer til å bli en stor jobb for virksomheter som omfattes av lovene. Vi anbefaler derfor virksomheter å starte med arbeidet tidlig slik at de kan bruke ressursene best mulig.
Når dere har fått oversikt over hvordan virksomheten treffes av regelverkene, må dere kartlegge hvilke ressurser, kompetanse virksomheten allerede har. Deretter må dere se hva dere ytterligere har behov for, for så å lage en plan slik at dere sikrer etterlevelse. Å jobbe systematisk og gjennomtenkt vil gjøre implementeringsprosessen og presset på virksomhetens ressurser mer håndterlig, og gi virksomheten tid til å identifisere strategiske muligheter.
Haley Vongraven-Dyrstad